Mange takk, dere kan sette dere. Jeg er lei meg for at jeg er sen, men akkurat som jeg skulle komme (hit) kom det et nødstilfelle, og de var her ute i gården. Jeg måtte tjenestegjøre til en kjær person som nettopp kom for en mental tilstand på et sykehus, desperat. Og en liten mor som gikk inn i et sjokk etter å ha mistet hennes baby. De bare brakte henne fra sykehuset, og hun var så desperat at jeg måtte få tak i henne med en gang. Jeg er sikker på at Gud hørte bønnen rett nå, og hun vil bli i orden.

2. (Den) stakkars lille ektemannen (var) så oppskaket, og jeg vet hva det er. Jeg gikk selv gjennom en masse av det, ved å miste min familie, og jeg vet hva det betyr. Som Billys mor...du må gå gjennom disse ting for å bli klar over hva de virkelig betyr. Du har...dem som lider med disse ting vet hvordan de skal sympatisere med andre.

3. Så nå, enhver tid som et nødstilfelle oppstår slik, vel, husk, vi prøver å fange det med en gang. Andre prøver vi å snakke til, som er i stand til sitte oppe eller stå i møtet en liten stund. Vi prøver å tale til dem for å bygge en tro rundt dem. Bare følg med, størstedelen av vitnesbyrdene som kommer til meg i mine møter, er fra folk som er...er helbredet rett der i møtet. Der er ikke mange som kommer til meg her på plattformen som jeg ber for. Jeg elsker å be for folk, det er min tjeneste. Der er ikke for mange som jeg kommer til personlig, men det er den Hellige Ånd, deres tro som reiser seg i dem der ute, som gjør at de blir helbredet.

4. Etter møtene kunne mitt kontor fortelle dere om hundrevis av brever som strømmer inn fra steder hvor vi har vert. Folk som er blinde kan sitte i møtet og dra hjem og bare tenke på det. En uke senere har de mottatt deres syn, eller de kan gå på gaten og noe skjer. En krøpling kan sitte i en rullestol, og plutselig står opp og begynner å springe. Så dere ser, bare...hvis dere bare spør om denne velsignelse.

5. Noen ganger kan ikke Gud svare øyeblikkelig. Hvor mange vet det? Husk at Daniel hadde bedt, og jeg tror at det gikk 21 dager eller noe slikt, før Engelen kunne komme til ham. Men til slutt kommer Han, bare la det være i fred. (Det) er så mange vitnesbyrd. Vi kunne fortelle om hundrevis på hundrevis av ting som skjer på den måten.

6. Vi prøver å plassere vekkelsen på den beste måten som vi kan. Vi legger ikke hovedvekten på Guddommelig helbredelse, fordi Guddommelig helbredelse er underordnet. Og du kan ikke gjøre det mindre til det større, vi vet det. Så den største tingen som vi er ute etter for enhver vekkelse, er først å bringe fortapte sjeler til Kristus, (for så) å oppvekke menigheten tilbake til en åndelig tilstand hvor den skulle være.
Og for det tredje (til) et nært samfunn med Gud, og fellesskap mellom menighetene. Og for det fjerde, å be for syke. Dette er vårt mål, våre forsøk, syndere først, fellesskap med menighetene, og en nær vandring med menigheten til Gud, og så bønn for de syke.

7. I å være mandag kveld, så kan jeg si dere at jeg forventet ikke engang en tredjedel av disse mennesker her, det stemmer. Jeg tenkte ikke at det ville være over et par hundre, eller tre. Vanligvis på mandagskvelder i øst, så er (besøket på) møtene ganske lavt. Men jeg tror at der er flere her i kveld enn der var i går ettermiddag.

8. Jeg fortalte...sa i går ettermiddag, at i kveld ville jeg gi en kveld til. Jeg ville like å kalle det for en kveld for innvielse. Jeg ville like å komme innenfor og la dere få vite litt om hvordan den Hellige Ånd har tatt Seg av (ting) i mitt eget liv.
Og jeg håper i å gjøre så, at det vil la dere få fremgang, at dere selv kan komme nærmere Gud. Og å tale om en Guddommelig gave for istandsettelsen av å komme til Menigheten, så er jeg sikker på at alle av oss er interessert i hva Gud kommer til å gjøre, og at Guds løfter blir oppfylt.

9. Det har bare blitt fortalt en gang (før) og det var ved mitt eget Tabernakel i Indiana...Så, i kveld vil jeg prøve å fortelle dere hva som har skjedd i de siste få dager. Det er nytt, det er ferskt, og det vil hjelpe dere. Jeg tenkte (å) begynne i kveld, og begynne denne ukens møter. Det vil hjelpe deg til å be for meg, og be for menigheten, at vi alle kan gå inn i denne store ting som Gud allerede har stadfestet, og at vi kunne komme inn i det i dette møtet. Jeg ønsker så veldig å se det skje. Jeg er akkurat som et barn som venter på Julen, bare venter med glede på at det skal skje.

10. Det vil selvfølgelig bli hardt for meg selv, men det vil bli...det vil bli en god ting for menigheten. Det er hva jeg er interessert i, Guds folk. Noe som kan hjelpe dem til å tro Gud, og gripe nytt håp. Det vil være en stor ting for de syke også. Og før vi leser noen Skriftsteder her, som jeg ønsker å henvise til, så ønsker jeg at vi skal be.
Og så ønsker jeg også og kunngjøre, at i morgen kveld så ønsker vi å ha en spesiell frelsessamling; i morgen kveld. Jeg ønsker at enhver av dere, i morgen kveld bringer med dere noen syndere om dere kan. Noen syndere som dere kjenner, invitere dem til å komme sammen med dere, fordi vi kommer til å gjøre en spesiell bestrebelse for syndere i morgen kveld, for å komme å motta Herren Jesus.

11. Og hver kveld, så er selvfølgelig den Hellige Ånd her. Hvor enn dere drar, så er Han altid der. Du vil aldri komme deg bort fra Ham. David sa, “Uansett hvor han hadde sitt leie, så var Gud der.” Fordi Guds Engler leirer seg omkring dem som frykter Ham. Bare tenk, de bare leirer seg, og setter seg rett ned ved (siden) av deg og passer på deg hele tiden.

12. I vårt land, nede i Sør har vi masser av fargede mennesker som er veldig åndelige. De kommer til mine møter noen ganger og pleier å synge en liten sang for meg. Jeg husker der pleide å være en gammel farget søster, om hun ikke kunne synge den, (sangen) og bare bringe Guds Ånd inn i folks midte:
“Hele Natten, Hele Dagen, Vokter Engler Over Meg.” Å, kunne hun ikke synge den. Jeg måtte alltid binde hendene mine for ikke å løpe i møtet, bare hoppet opp og ned og ropte, og sprang over hele plassen. Dere tenkte ikke at jeg gjorde det, gjorde dere? Men jeg gjorde. Ikke jeg, men Han gjør det i meg.

13. Jeg tror, at om noen følte det slik jeg gjorde, så ville de gjøre samme ting. Det er bare en opplevelse. Ja min herre, sannelig er det. Så husk på disse kunngjøringene. La oss nå bøye våre hoder før vi vender oss til Hans dyrebare Ord.

14. Kjære Herre, vi er takknemlige til Deg for det privilegium av å kjenne Deg som vår personlige Frelser. I å vite at vi har gått fra døden og til livet, så har Kristi Ånd, som bor i oss, som er rundt oss, og iblant oss (gjort) oss til Hans folk som er kalt ved Hans Navn. Og Englene passer på oss dag og natt. De går aldri bort, de er leiret rundt. Og vi kan forvente at Gud gjør nesten alt mulig når som helst på grunn av Guds Englers nærvær som er befalt av Ham, og passer på oss, og tar seg av oss.

15. Og nå Far, ber vi at Guds Engler vil ta deres plass i kveld ved siden av hver troende rundt om over hele bygningen. Og må noe bli sagt eller gjort som vil få dette møtet til å være et sted i vår hukommelse og hjerter, som vi vil huske alle vårt livs dager, for utgytelsen av Guds herlighet i kveld.

16. Velsign mine forkynnerbrødre som sitter her lyttende, tilsluttet ved bønn, ved enhver bestrebelse de er i stand til. Gud, velsign disse brødre. Vi ber om at Du vil gi dem salvelse og kraft, og deres hjertes begjær, må det bli oppfylt i deres liv. Andre som er ute i forsamlingen, må det bli på samme måte med dem Far. Tilgi oss for vår tilkortkommenhet, for vi har mange av dem.

17. Og vi ber om at Du vil ta Ditt Ord nå og velsigne Det til våre hjerter. Jeg vil spørre Deg Herre, må det ikke være tanker fra mennesker, fordi jeg refererer til en opplevelse som Du har gitt til meg, og (jeg) forteller sannheten Herre. Må det ikke være tanker som er ment personlig, men hva Du vil gjøre for Ditt folk, må alle glede seg, og (må) alle tro, og må alle dra nytte av det. I Jesu Kristi Navn spør vi om det, amen.

18. Nå. For noen år siden, hvor mange er nærværende i bygningen ikveld som husker da jeg først kom til Vestkysten for å be for syke for mange år siden? Jeg var...Visste dere at San Jose var den første invitasjonen jeg hadde Vest for Mississippi. San Jose, California. Jeg vet ikke hvem det var, men jeg fikk et brev fra noen som inviterte meg til San Jose øyeblikkelig etter at Robert Doughteys lille Betty ble helbredet den gangen med denne St. Vitus dance. [St. Vitus var antagelig martyr under Diokletain i årene 303/304. Vitus ble påkalt av dem som led av en sykdom med nervøse rykninger, derfor navnet St.Veits dans. Red.] Dette var begynnelsen av tjenesten for meg på feltet.

19. Jeg husker, og mange av dere folk kan erindre, at på den tiden (da jeg) ba for de syke, så vill jeg ta dem i hånden og bare stå der. Og Herren ville bare tale. Jeg brukte ikke mine egen tenking (om) hva som var galt med personen. (Det) var eksakt hva Han fortalte meg hva (som) ville skje den kvelden da jeg møtte Ham ved Green’s Mill, ved leiren, når Han fortalte meg hva som skulle skje.

20. Og så fortalte Han meg, “At det vil skje at du skal få vite selve deres hjerters hemmeligheter.” Og dere husker at jeg sa det, at det ville skje slik. Hvor mange husker det, (dere) eldre som husker at jeg sa det ville skje? Vel, dere ser at det har skjedd på den måten.

21. Nå har Han lovet at det ville bevege seg igjen. Og siste gang her, sist vår, så talte jeg til dere alle om noe som ville finne sted. Jeg tror...jeg husker best fra lydbåndet hvor jeg sa at jeg nesten kunne strekke (meg ut) og føle det, det var så nært. Hvor mange var på møtet i fjor og hørte dette.
Ser dere? Vel, jeg vil fortelle dere hvordan det har utviklet seg. Det er hva jeg ønsker å gjøre i kveld. Og før jeg gjør dette, så tror jeg at Gud kan gjøre hva som helst Han ønsker å gjøre. Han er Gud. Men jeg er en slik Bibel- troende som tror, at hva Han gjør skulle bli gjenkjent i Bibelen. Tror dere ikke at Bibelen burde tale det først? Da vet vi at vi er rett, så lenge som Bibelen...det er et løfte som Gud gjorde.

22. Jeg ønsker nå for et lite øyeblikk, (å) ta det ufeilbarlige Ord til deg. Først vil jeg at dere skal vite at Gud er uendelig. Han er så fullkommen at Han visste (om) alt som noen gang ville bli. Tror dere det? Han visste før å tenke på det som vi nå leser Hans Ord. Vend med meg til Markus Evangelium det 11 kapittel. La oss begynne å lese fra det 20 vers av Markus, det 11 kapittel. verden i det hele tatt ble skapt, at vi ville sitte her i kveld, hvis Han er uendelig. Hvis han ikke er uendelig, så er Han ikke Gud.

23. Så hvis Han er begrenset, (da) er Han slik vi er, men der er ingen måte du kan forklare uendelig på. Og hva enn Gud sier er fullkomment. Han kan ikke forbedre det, eller ta det tilbake. Det er fullkomment fordi Gud er fullkommen, og Hans Ord er fullkomment. Hans løfter kan aldri svikte. Dere må ha den slags tro på Gud når dere leser Bibelen, for å tro Hans løfter. Dere må huske på at Han er fullkommen, Hans Ord er fullkomment, de kan ikke svikte. De kan aldri bli forbedret, de er fullkomne fra begynnelsen.

24. Vi kan lage en bedre bil i dag enn vi kunne for ti år siden. Dere kunne antagelig lage et bedre fly i dag, vitenskapen kan. Fordi vi er begrenset, (og) forbedrer oss i kunnskapens tre. Men Gud er fullkommen fra begynnelsen. Når Han sier noe så er det fullkomment. Det kan aldri bli forbedret. Derfor, når Gud gir et løfte, (så) er det løftet evig rett. Det kan aldri gjøre noe annet enn å være rett. Og vi ønsker

25. Og idet dere (vender dere til Skriften) så vil jeg gi den bakre delen av leksen.
Jesus hadde akkurat gått opp til tempelet. Og på veien inn i tempelet begynte Han å drive ut folket fra å veksle...pengevekslerne, og (dem) som gjorde ting som ikke var rett. Og (Han) fortalte dem, “Det er skrevet, at Guds hus skulle kalles for et bønnens hus.” Men de gjorde det til en røverhule, tyver, og de misbrukte Guds hus.

26. Og da Han gikk, så fant Han neste morgen et fikentre, (og) treet hadde blader på seg. Han tenkte at der ville være noen fikener, så Han gikk for å få tak i noen fikener. (Men) der var ingen fikener, fordi det var ikke fikentid ennå. Og Han sa til treet, “Aldri i evighet skal nogen mere ete frukt av deg!”
Og her er hvor vi skal begynne å lese, fra det 20 verset:
Og da de gikk forbi tidlig om morgenen, så de at fikentreet var visnet fra roten av.
Og Peter kom det ihu og sa til Ham: Rabbi! Se, fikentreet som Du forbannet, er visnet.
Og Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!
Sannelig sier Jeg eder at den som sier til dette fjell: Løft dig op og kast deg ihavet! Og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, han skal det vederfares.
Derfor sier Jeg eder: Alt det I beder om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder.

27. Når jeg leste dette for en tid siden, så la det en liten demper på meg. For jeg har altid tenkt, og i kveld den samme tingen, at ingen velsignelse kan komme ved soningen alene. For soningen gjorde en vei for hver forløst velsignelse som Jesus døde for. Derfor undret dette Skriftstedet meg.

28. Dere har hørt meg si mange ganger i møtene, og jeg vil sitere det igjen i kveld, at Guddommelig helbredelse er noe som Gud allerede har gjort. Frelse er noe som allerede er betalt for. Jesus betalte...”Han var såret for våre overtredelser, og ved Hans sår har vi fått legedom.” Når Han døde på Golgata, så avgjorde Han syndespørsmålet, og ethvert spørsmål som der var angående gjenløsning av mennesket. Endog til oppstandelsen og alt. Han beviste det ved Sin Oppstandelse.

29. Hvis en person sier, “Jeg ble frelst i går kveld. Jeg var frelst for ti år siden.” Nei, for du ble i sannhet frelst for 1900 år siden. Du bare aksepterte det i går kveld, eller for ti år siden. Ser dere? Det er allerede betalt for. Det er noe som du har akseptert som Han har gjort for deg. Det er din tro på Gud som bringer velsignelsene som dere fordrer ut av Hans Ord.

30. Jeg tror det er like følsomt, og lyder slik som Evangeliet kunne bli forkynt, fordi det er hva Jesus gjorde for oss. Hva vi ikke kunne gjøre, gjorde Kristus for oss, og ved vår tro på Hans ferdige gjerninger, (så) bringer det velsignelser til oss; hva vi enn spør om.

31. Og det er hvordan jeg sier det i (bønne) linjen her, at når den Hellige Ånd begynner å bevege Seg og skjelner, så er det for å bringe Guds Nærvær blant folket akkurat som å synge en sang, å rope, et budskap gitt i ukjente tunger eller noe. Det bringer Guds Ånd blant folket. Dere har hørt deres pastor forkynt det mange ganger, på Ordet til Ånden kommer iblant folket og de bare roper ut, for de kunne ikke være stille lenger. Guds Ånd sier, “Mennesket skal ikke leve av brød alene, men ved hvert Ord som går ut av Guds munn.” Det er Guds Ånd som tar Guds Ord til forsamlingen og mater dem, og de vokser åndelig på det Ordet. Det er Evangeliet.

32. Da jeg engang leste i Bibelen om helvete, så begynte jeg å lese at ordet helvete kommer fra ordet hades som betyr “graven”
[Iflg. Webster - “En underverden, bosatt av døde mennesker” - Red.]
Og i tre til fire år forkynte jeg ikke over emnet om helvete, for på et sted så det ut som det var en brennende ild, og på et annet sted en grav, inntil jeg fant sannheten om det.

33. Jeg fikk vite eksakt hva det var, ved hjelp av Herrens Engel, som åpenbarte det for meg, fordi jeg ikke hadde fått noen opplæring. Jeg holder fast på et Skriftsted inntil Han kommer og åpenbarer det for meg. Når Han står fremfor meg i det Lyset som dere ser på bildet, og åpenbarer det, så er det fullkomment hver gang med Skriften fra ende til annen. Det er grunnen til at jeg vet at det er Herrens Engel, fordi Han bærer vitne av Hans Ord.

34. Og hvis den Engelen fortalte meg en ting som ikke var Skriftsmessig, så ville jeg ikke tro Ham. Det må være med Ordet først. Guds Ord er evig. For en engel kunne komme og tale noe annet, som Paulus sa, som ikke var rett. Men hvis det er Guds Ord, så vil Herrens Engel stadfeste det Ordet hver gang å være Sannheten, hvis det er en Engel fra Herren.
Hvis det er noe som ikke har den rette farge, så ikke lytt til det. Men hvis en Engel kommer og taler, og bare sier eksakt hva Ordet sier, da er den Engelen fra Gud.

35. Og så på dette Skriftstedet kunne jeg ikke rettferdiggjøre meg selv til å preke på det. Hvordan...la dere merke til at Jesus sa her,
“Sannelig sier Jeg eder at den som sier til dette fjell: løft deg op og kast deg i havet! og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, ham skal det vederfares.”

36. Jeg kunne ikke rettferdiggjøre dette fordi jeg ikke kunne forstå det. Hvordan kunne det være, at jeg ville si noe, som et menneske, og så...hva om jeg sa noe som ikke var ifølge Hans Ord, og spurte om noe som ikke var ifølge Hans Ord, så ville det ha skjedd? For Jesus sa, “Hvis du sier.” Ikke hvis “Jeg sier,” men “hvis du sier.” (Han) plasserte det på Sine disipler, på de troende. “Den som sier til dette fjell: flytt deg, og ikke tviler i sitt hjerte, han kan ha hva han har spurt om.” Ikke hva Han sa, hva du sa.

37. For meg nå, så ble det tatt bort fra soningen, og det la det på en personen. Jeg kunne ikke forstå det. Det er omtrent tre eller fire år siden jeg leste over det, og jeg la merke til at treet visnet. Jeg tenkte at det bare var et Guds mirakel. Men likevel så var der noe som begynte å trekke på mitt sinn: “Har du undersøkt det Sriftstedet,(som sier) at du kan ha hva du har sagt?” Hvis du sier det og så tror at du har det, da kan du ha hva du har sagt.

38. Det forundret meg. Jeg bare gikk forbi den delen av Skriften. For jeg var klar over dette, at jeg er ansvarlig til Gud for hva jeg sier fremfor Hans Blodkjøpte. Jeg er klar over at Han vil holde meg ansvarlig for det på dommens dag. Derfor, å være så sikker som det er menneskelig mulig, før jeg sier noen ting, så ønsker jeg å være rett. Å være rett gjennom hele Skriften. Ikke bare rett på ett sted, men rett på hvert sted. Det må være eksakt det samme! Det må komme fra 1 Mosebok til Joh. Åpenbaring. Hvis ikke, så kan det hende at jeg sier noe galt.

39. Så jeg fikk tak i Leksikonene, kommentarene, de forskjellige versjonene, til og med Douay-versjonen. Alt som jeg kunne finne. Og hvert Skriftsted, det Greske, det Hebraiske, alle sa den samme ting: Jesus sa det! Der er ingen uenighet, endog gjennom Douay-versjonen, som er den Katolske Bibel, (Douay-versjonen.) Ingen av dem bestred det. Jesus Selv sa det!
“Hva enn du sier, du kan ha hva du sier hvis du ikke tviler i ditt hjerte.” Han sa, “Alt det I beder om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder,” dersom dere kan tro det.

40. Vel, da ser jeg det baserer seg tilbake på tro. Jeg vil ikke at dere skal miste noen av disse ordene nå, av dette vitnesbyrdet. Jeg vil at dere skal holde Skriftstedet (sammen) med vitnesbyrdet. Undersøk altid ethvert vitnesbyrd, eller deres forkynnelse ved Ordet! Det må komme fra Guds Ord.

41. Så en dag, ved ett av mine møter for ikke lenge siden, så var der en broder (fra) Jehovas Vitner som hadde vert litt skeptisk på møtene. Og da han hørte om det, så kom han til Louisville. Han hadde en gutt med oppbøyde legger fra polio. Men en kveld så han en liten gutt ble tatt fra en rullestol som var så fastspent over sine hofter, og ett ben var kortere enn det andre. Den lille fyren løp over hele stedet og hoppet opp på plattformen og prekte en preken. Det overbeviste ham.

42. Han var en byggmester. Hans navn var Wood, Banks Wood. Han bor, de er mine naboer nå. Han var fra Crestwood, Kentucky. Jeg hadde et stort telt oppe i Ohio. Han tok med seg gutten sin og satte seg bak i teltet. Den kvelden gikk den Hellige Ånd bak (der) i møtet og sa; “Mannen som sitter der tilbake heter Banks Wood. Han er fra Crestwood, Kentucky, en byggmester, Jehovas Vitner av tro. Men han har en gutt med seg ved navn David, som har polio. En legg er trukket opp. SÅ SIER HERREN, han er helbredet.”

43. Han visste ikke hva han skulle gjøre. I løp av noen få øyeblikk så sa guttens mor, “David, stå opp.” Og da gutten sto opp, så var han så normal og fullkommen som han kunne bli. Det overbeviste ham. Han sluttet som snekker, byggmester. Han solgte alt han hadde og kjøpte et lite hus ved siden av meg, og har bodd der siden. Mr. Banks Wood. Hvor mange kjenner ham? Mange av dere her kjenner ham, fra boksalget. Han selger bøker under møtene med meg mange ganger.

44. Hans familie var alle sammen Jehovas Vitner, veldig fine mennesker, de beste mennesker. Ærlige. Deres navn er uten bebreidelse i Staten Kentucky. Fine mennesker. Så kom en av hans brødre ved navn Lyle ned for å besøke ham. De hadde utvist ham på grunnlag av hans tro på Gud for Guddommelig helbredelse. De sa at det var av djevelen. Men gutten var helbredet. Gutten er nå en gift ung mann, og dere må...dere må granske for å finne ut hvilket ben som var forkrøplet. Han arbeider for supermarkedet, eller nettopp har.

45. Og denne Mr. Lyle kom inn i Mr. Woods hus og sa, “Banks, du vet, at som en broder, så elsker vi deg alle.” Men han sa, “Hvordan kom du ut på den dype enden slik som det? Hvordan kunne du lytte på en fanatisk forkynner, og oppgi den troen som din far har lært deg?
Han sa, “Jeg har ikke gitt opp den tro som far har lært meg, jeg tror bare mer.”
Han sa, “Jeg tror det, pluss hva jeg nå vet.” Han sa, “Hva slags kvaksalveri ble du blandet opp i? “
Han sa, “Der er han ute på marken og slår høy.”
Og Han sa, “Vel, vil du snakke med ham?”
(Han) sa, “Ja, jeg ville like å snakke til ham et øyeblikk.” Han sa, “Jeg ville like å bare se hva han er laget av.”

46. Så han kalte på meg der ute, Mr. Wood gjorde. Jeg var skitten. Dere vet hvordan du er med hete og svette, og arbeidsbukser (på,) hvit av svette hvor de hadde vert dagen før. Han kom og han sa, “Og du er forkynneren som tok Banks med på denne ville jakten.”
Og jeg sa, “Nei min herre, det er jeg ikke.” Jeg sa, “Jeg er hans broder i Kristus, (og) forkynner Evangeliet.”

47. Han målte meg opp og ned noen få ganger, så satte vi oss ned for å snakke. Ikke en urimelig person, kjekk. Men han sa, “Mr. Branham,” han sa, “Vi ble strengt oppdratt som Jehovas Vitner, våre fedre er opplesere i Jehovas Vitner.” Jeg sa, “ Det er fint, jeg er sannelig glad for å høre det. Dere har et fint navn, og jeg setter sannelig pris på en far som ville oppdra dere, og en mor til å være ærlige og rettskafne folk som dere er.”

48. Og mens jeg var der, kom den Hellige Ånd i godheten av Hans nåde. Et syn kom. Jeg sa, “Mr. Wood, jeg ser at du er en gift mann. Du har en hustru, hun er en lyshåret kvinne. Du har to små gutter på omkring seks og åtte år gamle.”

49. Han så seg rundt mot Banks ganske underlig, og så tilbake. Jeg sa, “Du tenkte at Banks hadde fortalt meg dette. Han har ikke.” Jeg sa, “Kansje du ikke vet dette. Du har forlatt din hustru, eller du er utro mot henne. I går kveld var du sammen med en kvinne som hadde kastanjebrunt hår. Hun er mye yngre enn du er. Dere var på et sted hvor hun og du var i et rom sammen, og der var en mann som banket på døren. Du kom deg ut gjennom vinduet, og det er en god ting at du ikke gikk til døren, for da ville du ha fått ditt hode skutt av, fordi han hadde en pistol i sin hånd.”

50. Han falt til gulvet. Han visste at Banks ikke hadde fortalt meg det. Han sa, “Mr. Branham, jeg ønsker å vite mere angående dette.” Rett der i rommet så frelste Herren Jesus ham. Av sted dro han for å fortelle sin far. Hans far sa, “Nå er dere alle blandet opp.”

51. Så her kom hans søster ned. Hun ble med på det første møtet og ble omvendt, og jeg døpte henne i den Kristne tro. Dette fikk faren til å eksplodere. Her kom han. Banks var borte da (min) hustru og jeg akkurat ankom huset og der var en bil som sto nede ved veien, og en eldre mann sto i gården.. Vi talte til ham, og han sa, “Jeg er Mr. Wood.”
Jeg sa, “Ja, min herre,” Jeg sa, “Mitt navn er Branham.” Jeg sa, “Jeg er glad for å møte deg.”
Og han sa, “Vel, jeg er glad for å møte deg Mr. Branham.” (Han) sa, “Vet du hvor Banks er?”
Jeg sa, “Han er antagelig dratt til matbutikken. Dette er vanligvis vår tid å dra, og han og hans hustru er dratt. Vil du ikke komme inn?” Og så sa han, “Nei, det er bedre at jeg står rett her ute.”
Jeg sa, “Kom inn, få et glass vann og forfriske deg selv. Banks vil komme inn i løp av noen få minutter.
Og i noen få øyeblikk kom han inn. Han sa, “Jeg vil dra og fiske med deg, har du tid til å gå og fiske?” Jeg sa, “Åh, sikkert.” Jeg ønsket å arbeide på ham. Så han sa, “Vel,...”

52. Den neste...den kvelden regnet det som alle ting. Og den neste dag dro vi ned til, (han) sa, “Vel, jeg antar det ikke er noen vits i å dra , elvene vil være grumsete.” Og jeg sa, “Vel, vi kan gå og prøve.”

53. Vi krysset elven, og jeg ba Herren om å hjelpe meg. Jeg kom ikke til å si en eneste ting om religion. La han nevne det. Og så...hvis han er hungrig, så vil han nevne det. Da vi krysset elven så jeg et syn. Jeg sa, “Mr. Woods, slik at du kan vite det,” jeg sa, “i dag vil hver elv som vi passerer være grumsete.” Og jeg sa, “Når vi kommer ned til innsjøen som vi skal til, så vil den være vakker og blå. Vi skal fiske til omtrent Kl. 3 denne ettermiddag uten å få noe fisk. Så skal jeg begynne å få fisk. Jeg kommer til å fiske omkring 50 pund. (25 Kg.) Du kommer til å få en. Gutten din Lyle vil få en. Vi vil stoppe å fiske ved midnatt. Neste morgen drar vi tilbake for å fiske igjen. Jeg vil ta en stor fisk. Disse fisker som jeg tar, vil være Blue Cat. Og den neste vil være en stor fisk. Så vil vi fiske resten av dagen og ikke engang få et napp. Det er, SÅ SIER HERREN.”

54. Han så over på Banks og gliste litt og så omkring. Det er eksakt måten det skjedde. Og da han dro den kvelden, etter den andre kvelden fisket vi hele dagen, og den mannen kløv hver en bredde som han kunne for å prøve å få fisken til å bite, men han kunne ikke få et napp. Og jeg hadde omtrent 25 pund med fisk. Tok to av dem, fem på 8 pund hver på en liten krok nr. 4, og uten hov. Det måtte være Gud, hvis noen vet noe om fisking. Og han satt der og så på.

55. Han på en måte snakket nede i strupen sin. Og sønnen hans sa til ham neste dag, “Vel Pappa, hva tenker du om det?” Han sa, “Vel, jeg antar at hvis noen kan se fisk før de fanger den, så er det i orden det.”
Så jeg sa, “Men jeg kan ikke alltid gjøre det Mr. Wood. Det var for din skyld.” Jeg sa, “Uten noen ringeakt, Bibelen sier: “Dersom der er en iblant dere som er en profet eller en åndelig, og denne profeterer, og hva han sier skjer, da er...jeg sa, “uten ringeakt til Mr. Rutherford, men han sa at ‘Krisus ville komme i 14, (1914?) så snudde han alt åndelig, som Han kom (på) den måten, på Pinsefestens Dag.’ De andre fire tingene som han gikk glipp av,” Jeg sa, “Hva med dette?”

56. Jeg døpte ham for tre søndager siden, ham og hans hustru i den Kristne tro.

57. Hans sønn og jeg dro tilbake til Tucson for å komme til dette stedet nå. Vi fisket igjen noen få uker etter det. Vi har vert å fisket nede i Dale Hollow igjen. Den kvelden fikk vi et pent knippe med fisk, men vi slapp opp for agn. Vi kastet våre fluesnører uti og fanget små Blue Gill for å fiske med dem. Mr. Banks Wood sa til Mr. Lyle Wood, begge var brødre. (Banks) sa, “Vi burde gå over her til en gammel dame, hun er omtrent 90 år gammel.” Han sa, “Da vi var små gutter (i) Jehovas Vitner, så pleide vi å gå omkring der, og hun ga oss brød og smør. Dere husker det gamle hjemmelagde brødet?” Han sa, Vi burde gå og fortelle henne at vi er frelst.” Det var den rette tingen.

58. Prøv å fange dette. Det er bare måten du sier ting på noen ganger, som forandrer hele situasjonen. De sa bare den rette tingen. For akkurat da kom den Hellige Ånd på meg fra himlene et sted, og jeg sa, “SÅ SIER HERREN.”

59. Og venner, jeg har folk som har vert med meg helt siden da. En liten gutt kom fra den byen jeg kommer fra. Jeg spør hvem som helst, ethvert sted, når som helst, om de noen gang har hørt den profeti, eller noen annen profeti, som ikke har skjedd eksakt slik det ble sagt. Det er bevitnet over alt. Hvor mange vet at det er sant? Løft opp deres hender, som vet at det er sant. Sikkert. Eksakt, fordi det er Gud. Hvis det var meg, så ville det feile hver gang. Men hvis det er Ham så kan det aldri feile. Det kan ikke feile.

60. Vel, de sa, “Hva tror dere det vil bli?” Jeg sa, “Der vil bli en oppstandelse av et lite liv, et eller annet slags lite dyr.” Jeg sa, “Jeg så ikke hva dyret var, men det var noe som øyeblikkelig ble levende.”

61. Vi hadde snakket om dette Skriftstedet, og jeg tenkte, “Vel, det må være en liten katt som min lille gutt hadde drept tenkte jeg.” Vi er litt redde for katter i vårt hus. Min lille pike kom en ettermiddag, hun og lille Rebekah, og en annen liten pike ved siden av. De hadde en gammel kattemor som de ønsket å beholde, og jeg sa det var i orden. De la den i en eske, og neste morgen så hadde vi omtrent åtte eller ti små kattunger.

62. Så min lille Josef, som var to år gammel da, ønsket å se en av dem. De små fyrene hadde ikke åpnet øynene ennå, og han tok den opp (en) og så på den, klemte den og kastet den ned. Den stakkars lille karen bare sjanglet omkring idet vi skulle dra.
Og jeg tenkte, “Det er...kanskje når jeg kommer hjem, så vil Herren oppreise den lille katten,” slik som Han gjorde med pungrottemoren. Har dere hørt den fortellingen? Den gikk over hele verden.

63. Så jeg sa, “Det er kanskje den lille kattungen som vil komme til liv.” Jeg tenkte det i mitt hjerte, men jeg sa ingenting. Vi fisket den kvelden, og neste morgen. Vi hadde ikke fått noe fisk den kvelden på våre snører, fordi vi skiftet agn for disse blue gill,
[Blå-gjelle, små flyndrelignende fisk. - Red]
De bet ikke på det.

64. Omtrent på den tiden da det ble dagslys hadde vi alle våre ørretsnører igang. Vi dro inn til en liten bukt og fisket med fluesnøre etter big brim. Det er en litt større blue gill. Vi fisket etter disse big brim med fluesnøre, og Mr. Lyle Wood hadde en snelle og en stang. Han bare slapp den i vannet med en stor diger krok, og en stakkars liten blue gill hadde slukt den (kroken) helt ned i hans lille mage. Han dro den opp og sa, “Skulle ønske at dere ville se her, du kan ikke engang se kroken.”

65. Han bare grep den lille fisken slik og trakk ut både innvoller, gjeller, og alt ut av den. (Han) kastet den ut på vannet slik, for å få kroken sin ut av den. Den lille fisken ristet på seg fire fem ganger og spredde ut sine finner og døde. Den lå der på vannet. Så sa han, “Lille fyr, du har tatt din siste bit.” Og vi fortsatte. Jeg sa, “Lyle, du skulle ikke dra ut kroken slik.” Jeg prøvde å fortelle ham, jeg sa, “sett på en mindre krok.” Han var bare en bondegutt vet dere, som aldri hadde fisket så veldig mye.

66. Den lille (fisken) lå der omkring en halv time, og vinden kom og blåste den inn mot noen liljer langs bredden. Vi fisket, og jeg fanget. Vi fikk noen ganske pene fisk. Plutselig skjedde noe. Jeg taler nå med denne Bibel åpen. Noe skjedde, og som en... en salvelse kom ned som jeg aldri hadde kjent slik som det. Og noe sa, “Stå opp!” Og jeg sto opp. Lyle og Banks slapp sine stenger og tittet. Lyle sa, “Hva er i veien med ham?” Banks sa, “Pass på, noe er i ferd med å skje.”

67. Noe sa til meg, “Tal til den lille fisken, og den vil leve igjen.”

68. Gjellene er hvite, og henger ut av dens munn. Jeg sa, “Lille fisk, Jesus Kristus gir deg ditt liv.” Og Gud i Himmelen, som er min høytidelige Dommer, den fisken snudde rundt og svømte ned gjennom vannet så fort som han kunne gå. Mr. Lyle Wood bare falt over i båten og sa, “Det var for meg fordi jeg sa til den lille fyren, ‘du har tatt din siste bit.’

69. Og jeg sa, “Nei, det var ikke det.” Jeg sa, “Det underlige for meg er dette, at hvordan Gud, den store Jehova Gud, ville bruke Hans kraft for å bringe en liten fisk; (der) hvor vi hadde skjært opp tre hundre av dem kvelden før. At Han ville bruke Sin kraft for å bringe en fisk til liv, og jeg har minst tre hundre (tilfeller) av spastiske barn på listen der oppe, (som) jeg ber for, så jeg kan få se et syn for dem. Omkring tre hundre spastiske barn.”
Jeg sa, “Det er en ting jeg ikke kan forstå, at Gud ville gjøre en slik ting som det på den lille fisken.” Og mennesker ligger døende, med kreft, leukemi, og alle slags sykdommer verden over, fra alle steder. Og så ville Han bringe liv til den lille fisken!

70. Akkurat da var det noe som sa, “Et Markus 11:23.” Samme Skriftsted. Når spedalske lå utover hele landet, (folk med) sykdommer lå alle steder, og Gud brukte Hans makt til å forbanne et tre! Gud bryr Seg om et tre, om fisk, alt tilhører Gud! Og Han viste Sin kraft for å vise at Han er Gud over treet, Han er Gud over fisken. Og den lille fisken kom til liv.

71. Jeg kunne bare ikke fange det. Fortsatt så hang det Skriftstedet med meg. Hvordan kunne det være? Fred Southmann, en venn av meg, en hjertevenn fra Canada. Han er her inne i møtet et sted. Han var med meg på kampanjen i New England i fjor. Vi dro over til Adirondack, hvor jeg gikk meg vill den gangen. Det var den eneste gangen i mitt liv som jeg noen gang har gått meg vill i skogene. Jeg ønsket å vise Broder Fred hvor min hustru og barn, eller Billy ventet på meg at jeg skulle komme tilbake da jeg gikk vill i den snøstormen den kvelden.
Og da vi sto der ved siden av dette lille skuret, (Eng. “lean”) hvor jeg lot Meda og Billy være i mens jeg jaktet på bjørn. Vel, jeg gikk ut til siden, og Herrens Ånd på meg og jeg begynte å riste. Og det sa, Herrens Ånd sa, “En felle er satt opp for deg, vær forsiktig med hva du sier.”

72. Hvor er du Fred? Er du her i møtet i kveld? Jeg vet at han kom over. Ja, rett bak der. Det stemmer. Vi dro derfra, og jeg fortalte Broder Southmann, “Noe er iferd med å skje.”

73. Og da vi kom til møtet den kvelden, så sa jeg til forsamlingen. ”Husk, SÅ SIER HERREN, ‘Der er satt en felle for meg.” Må dere alle be om at jeg må vite å gjøre den rette tingen når dette skjer.

74. Neste kveld skjedde det. Djevelen sendte inn to mennesker, en ung gutt og pike for å bryte opp møtet. Og det var i...det var i...ikke New Hampshire, men Vermont. Freddy, du husker navnet på byen, det var hovedstedet, hva...Vermont. Og vi var rett over Lake Champlain. Så, når vi var i møtet, denne gutten...piken så ut som en slags Mongolsk pike, men gutten bare holdt...de var minst 25 år gamle hver av dem. Men slik en umoralsk opptreden i en kirke. De satt omtrent (så langt) som dette fra meg, og da jeg begynte å tale, så grep han henne og kastet hodet hennes tilbake, og kløv på henne og kysset henne. De holdt på, og oppførte seg forferdelig i møtet. Hjelperene kunne ikke få ham til å være stille.
Jeg sa til ham fra plattformen, jeg sa, “Unge mann, ikke gjør det, du tiltrekker deg oppmerksomheten mens jeg forkynner.” Han bare lo rett ut mot meg. Jeg tenkte, “Ah, der er det. Der er fellen, rett der.”

75. Jeg fortsatte å forkynne på samme vis, og, åh, han ble så umoralsk med henne til at jeg måtte stoppe igjen. Jeg sa, “Ikke gjør det min herre, vær så snill.” Jeg sa, “Hvis du ønsker å elske med den unge piken, så må du forlate bygningen. Dette er et religiøst møte.” Jeg sa, “Du skulle ikke gjøre det. Vær så snill å ikke gjør det mens jeg forkynner.”

76. Jeg begynte igjen, og han gjorde det bare verre...Jeg sa, “Ikke...” Og noe sa til meg, “Si hva du vil, og det skal bli gjort.”

77. Jeg sto der. Mr. Mercer, lydbåndgutten og alle av dem sto, Broder Fred, og mange av dem sto nærværende. Svetten rant fra meg. Noe sa, “Si, ‘Blindhet’, så vil det bli blindhet. Si ‘Død’, og de vil bære dem ut. Si hva du vil.”

78. Jeg kunne ikke snakke, jeg kunne ikke bevege meg. Og det gikk bort. Jeg tenkte, “Gud, hva...hva må jeg gjøre?” Jeg snudde meg, og han sto der. Hans ansikt var hvitt, som han så på meg. Jeg tenkte, “Hva må jeg gjøre?” Så snudde jeg meg, og det så ut som, at før jeg visste hva jeg sa, så sa jeg, “Jeg tilgir dere for deres handling.”

79. Og det må ha vert den rette tingen å si. Det var Gud som prøvde en reaksjon på en handling. Den kvelden ble det åpenbart for meg at jeg sa den rette tingen. Jeg visste at det ledet til noe, men hva var det? Hva skulle gjøres? Dere vet at dere må vokte på en Guddommelig gave, og hva du gjør med den. Husk hva Moses gjorde. Jeg må ha sagt den rette ting. “Jeg tilgir dere.”

80. For dere kjenner Johannes, unge Johannes, ønsket å brenne opp Samaria en gang fordi de ikke ville fø ham. Jesus sa, “Dere vet ikke av hvilken ånd dere er av. Menneskesønnen kom for å frelse liv, ikke ødelegge det.” Og jeg...disse Skriftsteder fortsatte å strømme hele natten. Jeg sov ikke, men det var en felle som var satt opp slik at Satan kunne få meg opparbeidet, og så få meg til å si den gale tingen. Men den Hellige Ånd var der og fortalte meg på forhånd at jeg skulle være forsiktig med hva jeg sa. Å, Guds godhet. Det er bare Hans nåde. “Vær forsiktig med hva du sier.”

81. Og fra da kom det en befrielse. Så omtrent...jeg begynte å legge merke til de forskjellige ting som jeg talte ut ubevisst, uten å vite hva jeg sa, at det ville skje på den måten. Jeg begynte å tale om det.

82. En dag sist i høst, for noen få uker siden, tok jeg en liten hvile før jeg kom til disse møtene. Jeg var på ekorn jakt. I vårt land,(stat) er hare og ekorn omtrent alt de jakter på. Og grunnen til at jeg gjorde det, var for å få litt avslapping før jeg kom til disse møtene. Mr. Southmann var med meg den morgenen. Han kommer fra Canada for å besøke oss, og være hos oss en stund. Fikk tak i en Campingvogn, og (han) bor nær til oss, han og noen venner.

83. Vi jaktet ekorn sammen med Mr. Wood. Han bodde også der ved siden av meg, og en god kamerat for å være sammen med meg. Og så dro vi for å jakte, og det var siste dagen som jeg kunne jakte, fordi jeg var satt opp for å dra til Wyoming den kommende Søndag. Tiden for (jakta) ville slutte på Tirsdag. Og så, dette var på Lørdag, og det var siste gang jeg kunne jakte på ekorn i Indiana denne sesongen.

84. Åh, vi jaktet en god stund. Der hadde vert mye jakting. Mange jegere der i Indiana jakter på ekorn, så det var godt uttynnet. Den morgenen var en dårlig morgen, det blåste, og de (ekornene) vil ikke komme ut på slike dager. Jeg gikk inn i skogen, og jeg gikk til omtrent Kl. 09:00. Kunne ikke se noen ting. Det var først i Oktober. Når jeg tenker etter for å være nøyaktig, så var det 8de Oktober.

85. Jeg dro ned til noen gamle morbærtrær. Ekorn bor ikke i morbærtrær, de holder seg i bøke(trær) og eike(trær) osv., i det tykke tømmeret hvor der er masser av løvverk. Jeg gikk nedover en bekk, og jeg trodde jeg så et ekorn oppe ved siden av et høydedrag. Der var maisåkre der ute, og maisbøndene tok inn maisen deres. Det var mange av dem der ute og tok inn maisen.

86. Vel, jeg sa, “Der er ingen ekorn denne morgen.” Og over her er ikke noe annet enn en stor tett engsprette, som ikke er noe for et ekorn. (På) det gamle valnøtt-treet er bladene borte. De var helt bare, og det var ingen ekorn der. Jeg sa, “Vel, jeg antar at jeg bare vil sitte ned her litt, og varme meg.” Jeg hadde en skjorte på, og ingen jakke. Jeg satte meg ned mellom to trær hvor solen kunne skinne på meg. Jeg satte mine føtter opp imot det andre treet, og jeg var i en ganske komfortabel stilling. Jeg tenkte, “Kanskje tar jeg en lur.” Jeg hadde en liten vekkeklokke, og jeg tenkte, “Jeg vil sette klokken på vekking dersom jeg skulle sovne, og jeg vil hente Mr. Wood og Mr. Southmann i god tid, for de var lenger fremover på veien i en annen skog.”

87. Jeg stilte min lille klokke, mitt lille ur, og satte meg ned ved dette treet. Akkurat som jeg raskt kom meg ned for å få varmen i meg, så kom det Skriftstedet til meg igjen: “Hva enn du sier, bare tro at hva du sier skal skje, da kan du ha hva du sa.” “Vel,” tenkte jeg, “hvorfor fortsetter dette Skriftstedet å komme til meg når jeg ikke kan forkynne om det, fordi jeg ikke vet noe om det?” Jeg kunne ikke gå fremfor en forsamling og prøve å forklare det Skriftstedet.

88. Vel, jeg satt der en liten stund, og jeg tenkte, “Der er bare en ting med det. Hvis jeg noen gang blir kalt til å forkynne om det emnet, så er her måten jeg vil gjøre det på. Jeg vil si, Jesus fortalte det til disiplene, og ga dem denne autoritet, og det var omtrent ett år og seks måneder før soningen (korsfestelsen) ble gjort.
Så hvis det ikke var i soningen, så var det etter soningen. Og hvis noen kom til å stille meg det spørsmålet, så ville jeg bare fortelle dem at det var etter soningen. Det var det eneste jeg visste. For Jesus levde, og soningen var ikke gjort, og Han var ikke såret for våre overtredelser. Heller ikke ved Hans sår var vi helbredet ennå, så Han bare ga dem den kraften før soningen.”

89. Og plutselig talte noe til meg og sa, “Hva med profetene?” Vel, jeg begynte å se det da. Det begynte å avdekkes for meg. “Hva tror du det er som skjer i møtene når du står der. Tror du at det er deg som kjenner disse menneskene? Tror du at det er deg som kan forutsi for disse mennesker at du kommer til å gjøre en bestemt, bestemt ting, og en bestemt ting vil skje med deg. Tror du at det er deg som sier det?”

90. Å du, det betyr så mye. Det har aldri forlatt meg. Og jeg tenkte, “Sannelig ikke Herre, det er Deg!”
“Vel da, tror du at det er du som taler?”
“Nei.”
Tror du at det var folket som talte? (Jeg) var ikke ferdig med å forkynne over emnet om profetene som var så salvet med den Hellige Ånd, at det var ikke dem som talte. Det var den hellige Ånd i dem som ropte ut! Så hva enn du sier hvis du er salvet, vil ikke være deg som sier det. Det vil være den Hellige Ånd som sier det.
“Vel,” jeg tenkte, “hvis det...det stemmer. Hvis en person gjennom soningen, helliget ved Jesu Kristi Blod, kan leve i en sfære med Gud, så nære at han kan bli innhyllet fullstendig i Gud, ved Jesu Blod, at det ikke var han som snakket, det ville være den Hellige Ånd som taler disse ting.”

91. Og ikke før jeg hadde sagt dette, så traff den Hellige Ånds salvelse meg slik den aldri før hadde gjort i hele mitt liv. Gud vet dette. Jeg sto opp på mine føtter, og jeg ble skremt. Noe sa til meg, “Dette er begynnelsen av din nye tjeneste. Spør om hva du vil, og det skal bli gitt til deg.”

92. Jeg sto der, jeg ønsker ikke å være en fanatiker, jeg...Gud vet at jeg ønsker å være normal og rettferdig og ærlig og trofast og sanndru. Vel, jeg er femti år gammel, og kan ikke (være her) så mye lenger. Jeg må møte Ham. Jeg ønsker å vite at alt er fullkomment rett før jeg forlater denne verden. Og jeg tenkte, “kanskje jeg bare...jeg bet meg i fingeren og sa, “jeg sover ikke, jeg drømmer ikke dette, så noe er galt.” Jeg var virkelig nummen over hele ansiktet og alt. Jeg tenkte, “Kanskje har jeg studert det så mye at jeg har kommet til det sted at jeg ikke kan riste meg selv ut av det.” Jeg tenkte, vanligvis, når salvelsen kommer dypt, så kommer det et syn. “Vel, jeg vil bare.. jeg vil bare vente her en liten stund.”

93. Jeg begynte å bevege mine hender rundt slik og gikk omkring, og noe sa, “Si hva du vil, og det skal bli gitt til deg!”
Jeg ventet og lyttet. Jeg tenkte, “Var dette...Hvor er du Sir?” Og jeg hørte det igjen:
“Spør om hva du vil, og det skal bli gitt til deg. Jeg stadfester de ting som Jeg vil gjøre.” Jeg sa, “Men hva skal jeg...Jeg tenkte, “Hvem er det jeg snakker til?” Jeg følte som om jeg hadde mistet min forstand. Jeg tenkte, “Hvem snakker jeg til, jeg ser ikke noen person. Hvor er dette lyset hen? Det brukte en til å tale, der er ikke noe lys her. Hvem er du? Hva vil du? Jeg tenkte at jeg hørte noe sa, “Spør om hva du vil.”

94. Det stemmer, jeg tenkte på det Skriftstedet, Markus 11:23, “Spør om hva du vil.” Så jeg tenkte, “Vel, hva vil jeg spørre om, der er ikke noen syke mennesker her, hva kunne jeg gjøre?” “Der er ikke noe ute...kanskje jeg er utenfor meg selv?” Jeg sa, “Hva skal jeg spørre om?”

95. Og noe, like så klart som dere hører min røst, sa, “Jakter du ikke? Og du har ikke noe vilt?”
Jeg sa, “det stemmer.” Jeg tenkte, “Dette...Herre,” jeg sa, “hvis jeg gjør noe galt så tilgi meg.”

96. Er ikke det grusomt, hvis du gjør noe galt? Jeg sa, “Herre, hvis jeg gjør noe galt, så tilgi meg. Men er dette Deg? Er dette Skriftstedet som Du prøver å få til meg?
Er dette det andre trinn som vi kommer opp til? Du ga meg et syn, og sa at det ville bli stadfestet i en liten bygning et sted i et møte når telt (møtet) begynte.” Jeg sa, “Er dette hva det leder til? Hvis det er Herre, så vil jeg ta Deg på Ditt Ord.”

97. Jeg så meg omkring, og jeg tenkte, ”Jeg vil finne noe umulig.” Jeg fant dette gamle krattet. Vanligvis stiller jeg inn siktet på 50 meter. Herren...jeg er ikke noen skytter, men hvis ikke geværet mitt driver inn en spiker på 50 meter, så er det over. Så da, jeg var...jeg skjøt ekorn, har aldri skutt et med ryggen snudd, eller hodet snudd. Jeg må bare se ham riktig, og skyte han i øyet med en (kaliber) 22 rifle. Hvis ikke, la ham gå. Så da...

98. Så jeg sa, “Der er 50 meter,” omtrent som avstanden tvers over denne bygningen. Jeg sa, “og der skal komme et ungt rødt ekorn og sette seg på den nakne grenen der ute, og jeg vil skyte ham rett herfra.”
Her kom ekornet. Jeg snudde riflen, og siktet. Gjennom det lille kikkertsiktet så jeg dens øye. Jeg skjøt, og det falt ned. Jeg gikk bort og tok en titt på det. Jeg tenkte, “Det blør. Et syn blør ikke.” Jeg så på det, tok opp ekornet og kjente på det. Det var et virkelig ekorn. Jeg ble virkelig redd. Og jeg tenkte, “Vel, det bare skjer, det er det hele. Det bare skjedde slik som det.”

99. Jeg begynte å gå derfra. Jeg tenkte, “Men et ekorn der ute i dette krattet. De ville være over der i skogen, og ikke gå ut her slik som dette. Jeg hadde jaktet hele morgenen.”

100. Så jeg sto der for en liten stund, og jeg sa, “Herre, hvis det var Deg, Bibelen sier at to eller tre vitner er stadfestelse, det kan ikke skje en gang til.”

101. Jeg gikk opp skråningen og satte meg ned, og jeg sa, “Her er jeg, og jeg oppfører meg som gal.” Og jeg sa, “Vel, jeg får gjøre meg klar til å dra hjem nå,” det vil...jeg tenkte, ”Tror at jeg vil prøve det.” Og jeg sa, “Og der skal komme et nytt ekorn og sette seg ned over der i den haugen med drueplantene rett der.”

102. Jeg tok ned fingeren og så tilbake. Jeg så ikke noe ekorn. Jeg sa, “Vel, (jeg) så tilbake,” jeg tenkte, “hva er det der?” Jeg dro opp kikkertsiktet, og der satt et ekorn og så rett på meg, femti meter borte. Jeg skjør ekornet, gikk over og tok det opp. Dere ser, at hvis det var et syn, men det var ikke et syn. Det var et ekorn. Jeg spiste dem. Så de...

103. Jeg plukket det opp, og jeg tenkte, “Å du,” jeg kjente meg underlig. Jeg tenkte, “To, men du sa tre.” “Vel,” jeg sa, “Dette tror jeg var Du Herre,” “kanskje Du kommer til å gjøre noe for folket, Du kommer til å hjelpe Ditt folk. Jeg takker Deg så mye, jeg takker Deg Sir.” Jeg tok av meg hatten og sa, “Oppriktig så takker jeg Deg Sir. Jeg tror Deg nå, og at Du kommer å gjøre noe for Ditt folk, så sannelig setter jeg pris på det Fader Kjær.” Og så sa jeg, “Nå drar jeg hjem.”
Han sa, “Men du sa at du ville ha tre.” “Vel,” Jeg sa, “ja.”

104. Det så ut som om det var noe på innsiden av meg. Jeg hørte ikke en røst, men bare noe på innsiden av meg som sa det. “Vel,” jeg tenkte, “Jeg vil gjøre denne så radikalt at det må være noe Overnaturlig. Jeg tittet ut på marken, mot marken hvor det var en stor gammel stubbe. Jeg sa, “Det skal skje, at det vil komme et ungt ekorn som går ut på den grenen, og sitter på enden av grenen og ser over på bøndene som skjærer maisen deres,” som rensker maisen, “og jeg vil drepe ham fra dette treet rett her. Det skal bli på den måten.”

105. Jeg sto der en stund, ingen ekorn, så tilbake. Omkring fem minutter gikk, ingen ekorn. “Vel,” jeg sa, jeg tenkte, ah, “vel, dette er nok. Det er tid for meg å gå.” Jeg sa, “det er best jeg går.” Og jeg begynte å gå bort. Som jeg gjorde, så sa noe, “Men du har allerede talt det, og Skriften sier, ‘dersom du ikke tviler i ditt hjerte, men tror det som du har sagt.” Halleluja!

106. Jeg ventet opp imot siden av et tre, jeg så tilbake, intet ekorn. Jeg ventet i nye ti minutter, ingen ekorn. Jeg sa, “Hvordan kunne et ekorn noen gang gå ut der?” Så jeg sa, “Vel, jeg antar at jeg bare få dra videre, og jeg må dra hjem fordi det er tid for å hente Mr. Southmann og dem. Jeg vil bare dra videre.” Jeg begynte å gå bort slik.
(Han) Sa, “Er du tvilende?” Gud vet å skolere deg. Er du tvilende på hva du sa?” Jeg sa, “Nei, jeg tviler ikke.”

107. Og som jeg sa det, ut på den grenen kom et ungt ekorn, gikk ut til enden av grenen, og sto og så over på bøndene. Jeg skjøt det rett herfra. Det (utgjorde) min tre ekorn. Jeg sa, “Jeg skal se om der er et ekorn til i dette området.” Jeg var omkring tre timer for sent til å hente Mr. Southmann og dem, jeg kunne ikke engang høre et (ekorn.) Jeg dro hjem. Jeg fortalte dem. Det plaget meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke om det.

108. Omkring to uker senere var jeg nede i staten Kentucky hvor ekornjakten fremdeles var igang, sammen med noen venner av meg, Mr. Wood og hans svoger. Jeg sto der nede, og vi dro på jakt den morgenen. Åh, det blåste, og alle bladene var borte fra trærne, en dårlig tid for ekorn jakt. Så vi...gode jegere tok ikke over ett (ekorn) om dagen. Du måtte være...ha et haglegevær for å ta dem med da...

109. (Brudd på lydbåndet - Ed) ...” Og du skal ha dem.” Jeg tenkte, “Jeg vet ikke noe om det nå. Det er alt for usannsynlig denne morgen selvfølgelig, og ingen ekorn her på denne tiden av året. Og det var så kaldt at vi hadde masser av klær på, (men) jeg skalv så hardt som jeg bare kunne. Jeg tenkte, “Ingen ekorn.” Løvet lå tykt på bakken. Du kunne høres som om en hel flokk med antiloper kom gjennom. Så jeg gikk videre slik, og det traff meg igjen og sa, “Spør om hva du vil.”

110. Jeg stanset og satte riflen ned, tok av meg hatten, og jeg sa, “Himmelske Far, jeg er her nede i disse fjellene, hva er disse tingene for? Er det Du som taler til meg? Er det Deg Herre, hvor er Du? Tal til meg Herre. Hvis der er noe som Du vil jeg skal gjøre, så skal jeg gjøre det. Har jeg funnet nåde i Ditt åsyn?” Jeg sa, “Jeg...bare tal til meg.”

111. Og (Han) sa, “Spør om hva du vil, og det vil bli gitt til deg.” Jeg sa, “Hvis det er Deg, så skal jeg få mine tre ekorn denne morgen, grå ekorn.” Det er røde i Indiana. Jeg sa, “ Jeg skal ha mine tre ekorn.”
Noe sa, “Hvilken vei skal de komme fra?”
Jeg tenkte, “Der er det.” Jeg kunne høre det like så klart som dere hører meg. Jeg sa, “Ett vil komme fra denne veien, ett vil komme fra der tilbake, og ett vil komme derfra.”

112. Jeg lente meg opp imot et lite tre og ventet noen få minutter. Jeg så ikke noen ekorn. Det ble sent, nesten tid for å dra tilbake. Jeg tittet tilbake over skråningen og oppover. På omtrent 125 meter antar jeg, så jeg noe som var på en stubbe. Et grått ekorn er veldig lite. Jeg tittet gjennom det lille kikkertsiktet, og jeg kunne ikke si om det var et ekorn eller ikke. Jeg fortsatte å vokte det, det hoppet av stubben og begynte nede ved siden av et tre. Vel, det er forferdelig lang avstand å skyte på, men jeg knelte ned på mine knær og la geværet mitt over siden på min hånd, og drepte ekornet.

113. Jeg sa, “Så, det neste må komme fra denne veien.” Jeg snudde meg selv mot treet og sa, “Det vil komme denne veien.” Jeg ventet i omtrent femten minutter, her kom et ekorn. Jeg kastet en ny patron opp i geværet og senket ned. Akkurat som jeg begynte å senke ned kom det andre ekornet. Jeg sa, “Åh, priset være Herren, der er det andre, der er de.”

114. Jeg sto opp, skjøt det første, drepte det, traff det rett gjennom øyet. Og så dette andre ekornet løp og hoppet opp på en tømmerstokk. Det løp over stokken og plukket opp en hickorynøtt og begynte å spise den. Et perfekt skudd på omtrent femti meter. Jeg tenkte, “Der er mitt andre ekorn. Det var ett, to, tre, akkurat hva jeg spurte om.” Jeg la riflen ned og skjøt, og jeg traff tømmerstokken. Av 149 ekorn dette året, så har jeg bare bommet på fem skudd.

115. Jeg tenkte da, “Hvordan bommet jeg på det ekornet?” Det skremte ham ikke, han hoppet opp og løp tilbake på den andre siden av tømmerstokken og sto og tittet omkring. Jeg la i en ny patron og tenkte, “Jeg er sikker på å få det denne gangen.” Jeg senket ned, rett over...(trådkorset i siktet) rett over hans øye, dro i avtrekkeren. Jeg traff omtrent to fot under ham. Jeg sa, “Du og du, dette geværet er ferdig. Der er noe galt med dette geværet.” Tenkte ikke. Så hoppet han ned fra tømmerstokken og løp breisidet fra meg. Jeg sa, “Vel, jeg har ikke skutt et ekorn fra siden på lang tid, men jeg skal se om dette geværet er ferdig eller ikke.” Jeg sa, “Denne gang skal jeg ta ham. Kanskje jeg bare er kald og ristende.”

116. Jeg tok en liten busk og lente geværet mot busken og senket ned til det var breisidet. Ikke over 35 meter, dette ekornet løp ned skråningen. (Jeg siktet) rett over midten av det, dro i avtrekkeren, og jeg vet ikke hvor jeg traff det. Det bommet på ekornet. Den lille riflen min var tom for patroner, og ekornet løp opp over skråningen. Jeg tenkte, “Der bommet jeg på tre strake skudd, og hele sesongen gjennom hadde jeg bare bommet fem ganger. Hvordan kunne det være?”

117. Så tenkte jeg, “Jeg kunne ikke ha fått det ekornet.” Jeg sa, “Det andre ville komme fra denne veien.” To av dem var der. Men Hans Ord er fullkomment. Jeg begynte å vente, det var nesten mørkt. Jeg sa, “Hvis det andre ekornet kommer, så må jeg skyte ham virkelig nær meg, for det var tett kratt her. Han måtte komme ned gjennom dette krattet, den eneste veien han kunne komme. “Vel,” jeg tenkte, “det var ikke slik denne gangen. Den...den salvelsen var kanskje bare for at jeg skulle få disse to.”

118. Så jeg gikk over og plukket opp mitt ekorn og begynte å gå hjem. Det var virkelig mørkt i søkket. Jeg begynte å gå ned gjennom søkket, og noe sa til meg, “Hva med det andre ekornet? ”Jeg sa, “Vel, jeg...jeg har allerede fått to, og det er for sent nå. Jeg kan nesten ikke engang se gjennom kikkertsiktet mitt, det er for sent å få et nå.`” Jeg begynte å gå ned, noe sa, “Snu og gå tilbake og få tak i det andre ekornet. Du har allerede sagt det.”

119. Jeg snudde, og hadde ikke gått mer enn ti skritt...lytt nøye etter nå. Jeg så et ekorn løp opp i et tre omtrent seksti eller sytti meter fra meg. Det var så mørkt, det måtte ha vært lyset over toppen av fjellet, for ellers hadde jeg ikke sett det. Jeg senket geværet ned, jeg kunne ikke se ekornet, fortsatte å se frem og tilbake. Jeg tenkte, “Hvor er det.”

120. Etter en stund så det ut som en kvist på treet stakk frem. Jeg tenkte, “Det er hans hode.” Jeg skjøt. Ekornet løp ned treet, og jeg hørte at noe traff bladene. Jeg tenkte, “Han må ha hoppet vekk.” Og omtrent på den tiden, omkring femten meter fra det, løp et annet ekorn opp i treet. Jeg sa, “Det var dette ekornet, jeg bommet på ham, han løp rundt og opp i det treet.”

121. Jeg passet nøye på, det var så mørkt, og vinden blåste så hardt. Jeg trodde at jeg så noen blader med noe som beveget seg. Vel, “jeg kommer å skyte på det likevel.” Og jeg skjøt. Jeg hørte at det ekornet traff bakken, pladask. Det drepte ham med en gang. Vel, sa jeg, “Jeg bommet på ham på det treet, jeg fikk ham over her, bare litt utenfor.” Jeg sa, “Jeg går over og henter ham.”

122. Jeg gikk opp skråningen, og da jeg kom til dette første treet, der lå ekornet mitt. Det første, rett på linje nøyaktig veien jeg hadde pekt. Gud i Himlen vet at det er sant. Rett der jeg pekte. Vel, jeg gikk over, og jeg sa, “Vel, det er fire, Han har gitt meg ett (ekstra) for godt mål. Det er fint.” Jeg sa, “Jeg sa tre, og jeg fikk fire. Det er godt.”

123. Jeg dro over for å plukke opp det andre ekornet, og det var ikke der. Og dog så visste jeg at jeg hadde drept det ekornet. Vel, jeg søkte overalt omkring der, ventet, kjente med hånden min i mørket, gjennom bladene. Jeg brakk opp en gammel tømmerstokk og alt, tenkte at jeg hadde såret ham, og han hadde dratt seg bort. Til slutt fant jeg et lite hull i stubben, jeg begynte å stikke kjeppen min inn der og holdt på. Jeg kjente at noe falt av, og jeg sa, “Det er ekornet, men hullet er for lite til at jeg kan få inn hendene mine. Jeg må få tak i en øks eller noe for å hugge det.”

124. Så la jeg en stor sten eller klump imot det og dro ned. Jeg fortalte det til mine brødre når jeg kom ned til bunnen av skråningen. De begynte å prise Herren og rope. Den kvelden fortalte jeg det engang...en gruppe med fjellfolk hadde kommet og samlet seg. Vi priste Herren, og en av mine diakoner ved navn Tony, i min menighet. Han var ah...han var med meg, og den kvelden vi skulle til å gå til sengs, så ba han fremfor disse mennesker. Han sa, “Herre,” vi spurte ham å lede bønnen. Han sa, “Nå Herre, for å stadfeste at vår broder har fortalt sannheten, la ham finne det ekornet i morgen i tømmerstokken slik at vi vil vite at han har fortalt sannheten.”

125. Det så ut som om hjertet mitt hadde falt ut av meg. Å vite at jeg har fortalt sannheten? Noe slikt som dette, og (så) fortelle en løgn om det? Må Gud forby, en slik hykler. Jeg tenkte, “Hvordan ville en mann som elsker meg, og en mann av dette kaliber, hvis hustru hadde ligget døende på gulvet, og doktorene hadde gått bort fra henne. (Jeg) gikk og offret bønn for henne, hun sto opp og gikk på møte sammen med meg. Hvordan kunne han dra mine ord i tvil? Hvordan han sa dette? De andre brødrene fanget det.

126. Neste morgen, ved bordet, tidlig før dagslys, så sa han. “Vel Broder Branham, vi går opp og henter ditt ekorn. Vi vil få ett i dag uansett, for det vil være der inne.”
Jeg sa, “Broder Tony, du forsto det bare ikke. Når jeg talte under inspirasjon, så sa jeg tre ekorn. Den fjerde hadde ingen ting med det å gjøre.” “Å, sa han, “han er i den tømmerstokken uansett, ved det vet vi.” Jeg så over bordet, og jeg tenkte, “Broder Tony, ville du...vil du tvile på at jeg forteller deg sannheten?”

127. Og jeg...jeg sa det aldri, brødrene så på hverandre. Vi dro ut i skogen, og når vi begynte å gå fra bilene på forskjellige steder, vel, tenkte jeg, “jeg vil dra opp og hente ekornet mitt, hvis det var der.” “Så vil jeg gå tilbake og fortelle Broder Tony.” Men noe fortsatte å presse meg videre.

128. Jeg dro videre til, dette var omtrent bare en uke før jeg kom hit. Jeg dro opp, og da jeg begynte der oppe, så sa noe til meg, “Hva om ekornet ikke er der inne? Hva da? Og din egen diakon vil si at det ikke er rett.” Herren vet at disse ord er sanne, nøyaktige, fullkomne til min beste viten i mitt hjerte. Jeg fortsatte å gå videre, og jeg tenkte, “Vel, jeg håper sannelig at det er der, det er helt sikkert, det håper jeg sannelig.” Jeg sa aldri noe om det ekornet, det var...Forstår dere alle? Hvor mange forstår hva det dreide seg om? Sikkert. De tre ekornene var hva jeg talte om. Det fjerde hadde ingenting med det å gjøre. Men Herren vet hvordan å trene, og hva å gjøre.

129. Så på vei opp der, så traff den salvelsen meg igjen og sa, “hvis det ikke er der, så si at det er der, og du vil finne ekornet.”
Og jeg sa, “Herre, jeg tar Deg på Ditt Ord nå.” Jeg sa, “Jeg skal finne det ekornet.”

130. Opp på fjellet dro jeg. Jeg tenkte, “Trenger ikke å frykte det mer, for jeg kommer til å finne det. Det er det hele. Jeg hadde sagt det, og Herren sa at når salvelsen var på meg, og hva enn jeg sa, så ville det bli slik. Jeg fortsatte.

131. Jeg jaktet overalt, jeg tittet, omkring femten minutters tid for å gå ned fjellet. Jeg tenkte, “Best å dra og hente ekornet mitt.” Jeg dro opp der og dro klumpen ut av hullet, og begynte å kjenne etter der inne. Jeg kunne kjenne det. Jeg tok det opp, det kjentes som om noe falt av, slik som det, som ekornet (var) på enden av kjeppen og falt av. Jeg hadde en stor gammel jaktkniv, og fikk tak i en stor sten og skar hullet stort nok for å få inn hånden min. Jeg så ned der, tok opp noen røtter som falt, noen røtter som lå I denne gamle stubben. Jeg tenkte, “Å du, og vi som skal være der nøyaktig Kl 09:00. Så, jeg...og uten ekorn.”

132. Å, den morgenen var fryktelig. En snøstorm var på gang, og jeg tenkte, “Det er fryktelig. ”Vel, der er bare en ting jeg kunne gjøre for å bevise det, og jeg...Herre, det er ikke Din feil. For Du...Du fortalte meg det, å tale, og jeg talte for disse tre, og de tre var der. Men Broder Tony bare misforsto det. Det er det hele.” Og jeg sa, “Jeg drar tilbake og henter ham og den andre broderen, og bringer dem her og viser dem hvor...hvor stubben var, for å la dem vite at jeg...jeg tenkte at jeg var rett. Jeg fortalte sannheten om å vite at ekornet var der.”

133. Jeg begynte å gå nedover skråningen, og noe sa til meg, “Men du sa idet du kom opp, at du ville finne ekornet!” Amen. Å, dere vet bare ikke hva dette gjør for meg. “Du sa at du skulle finne ekornet.” Jeg tenkte, “Hvor kunne jeg finne det? Her er skogen, ikke et blad på et tre, og de (bladene) er stablet opp rundt her. Der er treet hvor ekornet falt. Her er en ting som han kunne ha gjort. Den eneste tingen som han kunne ha gjemt seg under, var denne tømmerstokken. Jeg tok hver eneste liten bit bort fra den. Ikke et annet hull i treet noen steder, og der er det eneste stedet.” Men Han sa, “Du sa at du ville finne det.”

134. Vel, jeg sparket omkring i bladene og alt, og jeg tenkte, “Åh, Billy, du gikk av sted på den dype enden.” Jeg begynte å gå ned, begynte...
(Han) sa, “Men du sa at du ville finne det.”
Jeg tenkte, “Det er riktig.” Jeg sa når den salvelsen var på meg, “Jeg skal finne ekornet.” Og hvis det er en stadfestelse på min tjeneste som begynner igjen, så må ekornet være her et sted. Jeg sa, “Jeg kan ikke finne det, hvor er det?”
Noe sa, “Se under den biten med bark.”

135. Jeg gikk og tok opp...begynte å ta...jeg sa, Ja, priset være Herren, det er under barken.” Jeg gikk over for å ta opp biten med bark, og noe sa, “Men hva hvis det ikke er under der?”
“Åh,” jeg sa, “Det vil være under der.”

136. Jeg tok det opp, og der var ingen ekorn. Og jeg tenkte, “Der er noe underlig.” Men jeg sa, “Det er samme inspirasjon som fortalte meg at tre ville være der, den samme inspirasjonen var på meg da jeg sa at det ville være der. Det må være...”

137. Jeg så ned der igjen, og jeg så et lite, et par små grå hår som stakk ut fra under bladene. Jeg tok det opp, og der var mitt ekorn. Snakk om en liten Irlender som ropte. Dere skulle ha hørt meg da jeg dro ned den skråningen. Jeg var virkelig en lykkelig gutt.

138. Jeg dro hjem og fortalte folket om det. Og du verden hvor vi alle gledet oss. Broder Tony sa, “Broder Branham, jeg visste ikke at jeg ba på den måten.” Jeg sa, “Men du gjorde.” Og Broder Charlie og dem snakket om det, hvordan han ba på den måten.

139. Så dagen før jeg kom hit til møtene, vi dro Søndag ettermiddag. Lørdag ettermiddag var jeg nede til en manns hus som hadde en forkrøplet pike. Hun har vert bundet av polio siden hun var en liten pike. Og hun var omtrent tretti år gammel. Å, det mest plagede barn du har sett. Jeg ba for henne flere ganger. Har sett krøplinger nesten som henne bli helbredet, som har sittet ved siden av henne. En fin familie av mennesker.

140. Hvis jeg hadde tid til å fortelle dere fortellingen om hennes far når doktorene hadde vendt seg fra ham. Fire doktorer hadde kommet og sagt, “Der er ikke en sjanse.” Jeg ga ham opp, ba og spurte Herren å ta ham. Jeg dro hjem og så et syn. Og der var en forkynner som lo av ham fordi han trodde på Guddommelig helbredelse. Han fortalte meg, “Fortell Mr. Wright, at SÅ SIER HERREN, han skal grave graven for den forkynneren som lo av ham.” Og han gjorde. Han lever i dag, frisk og lykkelig. De ting som skjer.

141. Men den lille plagede piken som sitter der, jeg kunne aldri forstå det, hvorfor Han ikke ga meg et syn for den piken. Vi var...Mr. Woods og jeg spiste middag der. Jeg dro ned...han lager Nattverdsvin for menigheten. Jeg dro ned for å hente den, og denne lille piken sa til meg, hun sa, “Broder Branham, vil du få tak i en hare før du drar tilbake?” Jeg sa, “Ja visst, Edith. Broder Woods og jeg vil gå ut og få tak i en hare til deg.”

142. Vi tok geværet og dro ut. Vi var borte en liten stund og fikk to harer, og kom tilbake. Fru Wright hadde middagen ferdig til oss. Hennes datter er en enkekvinne. De er fattige. Dere vet ikke hvor fattige de er. Dere folk her omkring i California vet ikke hva fattige folk er før dere kommer til noe som dette.

143. Hun bor i en liten to roms hytte langt oppe på toppen av åsen. Hennes mann ble drept for to år siden på sin egen traktor, alkoholiker. (Den) veltet rundt, og han brakk nakken. Den lille gutten fant ham. Hun har to tenårings- barn som på en måte kommer på avveier uten en far. Og denne lille fattige kvinnen, (en) stille, ydmyk liten Kristen. Åh, jeg har aldri hørt at hun har hevet sin røst i hele sitt liv. Hun graver på de gamle bakkene der oppe, dyrker, den gamle krepse-grunnen, (hvor) hun prøver å dyrke en liten lapp med mais, så hun kan ta seg av disse barna. Åh, det er slik et ynkelig syn.

144. Vi satt der ved bordet og snakket. De bare elsker meg. De har et rom der oppe som jeg kaller for mitt rom når jeg går dit. Jeg pleide å være pastor i Baptistkirken der ved Milltown. Så jeg har et rom hvor jeg kan være når jeg er hos Wrights. Jeg sa, snakket om syner, jeg sa, “Dere vet...” Jeg fortalte dem om hva som ville skje. Jeg sa, “Slik som, det må ha noe, den eneste ting som jeg vet...hvis det skjer slik, så vil det være ved tro som Gud har gitt meg. Fordi når salvelsen kommer på meg, så ser det ut som en supertro,” og sa, “det reiser seg opp i meg. Noe som er uten en skygge av tvil.” Og jeg sa, “Åh, hvor jeg stoler (på det).”

145. Jeg sa, “Akkurat som når jeg har syner, når Herren vil fortelle meg i et syn om å gå og gjøre en bestemt ting. En bestemt...” Der er ikke et eneste spørsmål i mitt sinn, bare går og gjør det. Det svikter aldri, det må bare skje. Dere ser, dere må tro det som dere gjør. Dere må ha tro og tillit. Og jeg har det i synene. Når synene...

146. Hør, dette kan lyde radikalt, men hvis Herren Gud, som er her på denne plattformen nå, og kan fortelle hemmeligheten av hvert hjerte her inne, fortelle dere hva som vil bli, og hva som ikke vil bli. Dere vet det. Dere ser det kveld etter kveld. Hvis Han ville fortelle meg at George Washington ville stå opp fra graven i morgen, ut fra National Cemetery, (Den Nasjonale Kirkegård,) så ville jeg invitere hele verden til å komme for å se det bli gjort.
Det er eksakt riktig. Jeg tror Ham, Han har aldri sviktet meg. Jeg har sett syner siden jeg var atten måneder gammel, og ikke en gang har det sviktet, og vil aldri gjøre det! Det er Gud.

147. Så jeg snakket slik som det. Og jeg sa, Hvis Herren vil fortelle meg en bestemt ting som ville skje slik som...lille...din lille forkrøplede søster som sitter her, lille Edith. De er meget fattige, men jeg er velkommen. (Vi) hadde en stor gammel bolle med bønner, pinto bønner, bakt med maisbrød, og løk- skiver. Og det kan jeg spise, umm. Jeg vokste opp på det. Jeg bare spiste i vei og hadde en fin tid. Og moder Wright hadde laget meg en diger kirse- bærdrikk, dere vet, fra det lille treet som jeg pleide å hjelpe henne å plukke dem fra. Herr Wrights er i åttiårene, og hun er noen og sytti med den plagede piken. Jeg ville gjøre hva som helst jeg kunne for disse menneskene...(så) fattige.

148. Vi snakket om å bygge en ny kirke der oppe, Tabernaklet, og Mr. Wright sa til meg, “Hvordan går det med garantiene ved Tabernaklet?” Jeg sa, “Broder Wright, jeg er ikke der nok til å vite.” Han sa, “Vet du hva?” Sa, “Hattie ønsket å gi femti dollar til kirken, og Broder Robberson, menighetens tillitsvalgte, (trustee) en av dem, formannen, ville ikke la henne gi dem.” (For han) sa, “Det vil ta henne omkring seks måneder å grave ut femti dollar ut av de bakkene over der.” Og han sa, “Men hun ga tjue, og Broder Branham, hun ønsker...”

149. Jeg tenkte, “Vet du hva? Jeg har tjue dollar her i lommen min. Meda ga dem til meg for å gå og hente noen egg.” Jeg sa, “Jeg vil bare gi henne de tjue før jeg drar tilbake. Og akkurat som hun ventet her, du vil aldri vite det. Så jeg kjøpte henne isbokser og ting for jeg synes så synd på henne der oppe. Den lille moren som prøvde å arbeide på den åsen.” Så jeg tenkte, “Jeg vil bare gi henne disse tjue dollarene, det er hva jeg vil gjøre. Når jeg drar så vil jeg bare smette dem inn slik at hun vil få dem, og det er hennes tjue dollar hun betalte på kirken der oppe.” Jeg tenkte, “Jeg vil bare gi henne det.”

150. Så sa noe til meg, “Men din Herre sto en dag ved siden av muren og så rike menn legge tusener av dollar i en kasse. Og en liten enke kom, og hun hadde bare tre penninger, alt hun hadde å leve av. Hva ville du ha gjort dersom du sto der? Du så den lille enken som la de tre penningene inn der. Du ville løpe og si, ‘Å nei søster, ikke gjør det, ikke gjør det. Vi har masse her inne, vi trenger ikke dette.’ Men Jesus fortalte henne aldri at hun ikke skulle gjøre det. Han lot henne gå av sted å gjøre det. Fordi Han visste at han hadde noe for henne nedover veien,” Ser dere? Noe bedre. Så Han bare lot henne (gjøre det.) Gud elsker en glad giver.
Så jeg sa, “Vel, da vil jeg beholde pengene mine i lommen min. Det er i orden da, jeg ville bare la det være for kanskje Herren...”

151. Vi satt der, og jeg sa, “Disse syner som kommer,” hør nøye etter nå. Vi er i ferd med å slutte med noe annet. Husk nå, at dette er mindre enn to uker siden, eller omkring to uker siden. Jeg sa, “Tingen som forundrer meg, Broder Woods,” og han satt fremdeles ved siden av meg ved bordet, en liten ting av en veranda der ute som hadde blitt skjermet inn. De kledde den inn for å prøve å få et rom ut av det. Gammelt sponplatehus... huller over alt.

152. Og jeg sa, “Hva som altid plager meg er dette. Disse ekornene,” Jeg sa, “vi er, Broder Woods,” jeg sa, “vi er antatt å være gode ekorn jegere. Jeg har jaktet siden jeg var en liten gutt.” Og jeg sa, “Og du er en toppjeger.” Jeg sa, “Siden vi var små gutter har vi jaktet ekorn.
Under slike tilstander Broder Woods, hvor kom disse ekornene fra?” Jeg sa, “Jeg kan ikke finne det ut. Jeg sto rett der og så over bakken,” og jeg sa, “der skal være et ekorn rett der, og jeg hadde sittet der i førti fem minutter, og ikke før jeg tok min finger ned, der var ekornet. Og hver gang var det slik. Ekornet kom ingensteds fra.”

153. Og jeg sa, “Den eneste tingen som jeg kunne tenke det å være er dette, når Gud prøvde å fortelle Abraham hvordan Han skulle velsigne ham.” Jeg sa, “Hvis dette er min nye tjeneste som kommer, noe større; at Han til slutt vil stadfeste det i den lille bygningen.” Jeg sa, “Hvis det er det, slik som Abraham, det som Abraham trengte, var et offer i stedet for sin sønn.” Første Mosebok

154. Og når Gud holdt hans hånd fra å ofre sin sønn, så var det en vær der. Hvor kom den væren fra? Han var hundre miles fra sivilisasjonen. Tre dagsreiser tilbake. Enhver mann kan gå tjuefem miles om dagen. Jeg har gått tretti og trettifem (miles) masser av ganger. I dag så reiser vi med bil osv. i de dagene var all reising enten ved å ri på et esel, eller å gå. Og det var tre dager tilbake. Så løftet han opp sine øyne og så fjellet langt borte.

155. Og foruten det. Han var oppe på toppen av fjellet hvor der ikke var noe vann. Og hva gjorde væren der oppe? Den ville blitt drept av ville dyr om den var borte fra sivilisasjonen. Hvor kom væren fra? Det er grunnen til at Abraham kalte stedet for Jehovah Jireh, Herren vil tilveiebringe for Seg Selv et offer. Han er i stand til å tale til eksistens.

156. Jeg sa, “Hvis Herren stadfestet min tjeneste der, for å la meg få vite at Han kommer til å hjelpe Sitt folk, og la meg gjøre det,” jeg sa, “Da, den samme Jehovah Jireh, jeg trengte et ekorn på samme måte som han trengte en vær, og jeg tror at Jehovah Jireh plasserte det der ved Hans samme Talte Ord. Det var ikke meg uansett. Jeg visste ikke hva jeg gjorde. Han sa det Selv.

157. Og lille stille Søster Hattie som sitter der tilbake, med en støvete lue slik som landsens kvinner går med der. Hun tok på seg en liten ren kjole for å komme over og hjelpe hennes mor med å koke en middag til meg. Hun satt med sin hånd slik, og hun sa, “Det er ikke annet enn sannheten.” Hun sa den rette ting.

158. Her er min Bibel, og som en Guds tjener, sier jeg dette. Jeg kunne nesten ikke høre det siste hun sa. Hennes mor prøvde å si noe, men jeg fikk ikke tak i det. Jeg...akkurat som hun sa det, hun sa den rette ting. Herrens Ånd sa til meg, ”Fortell henne å spørre om hva hun vil, og du skal gi det til henne.”

159. Jeg kunne ikke snakke, det rommet, alle, følte (meg) underlig. Jeg sa, “Søster Hattie.” Hun sa, “Ja, Broder Branham.”
Jeg sa, “SÅ SIER HERREN, tal om noe som du begjærer. Jeg bryr meg ikke om hva det er. Hvis du vil vite at Gud har gitt denne tjeneste, så tal om hva som helst som du begjærer. SÅ SIER HERREN, hvis du vil si det, så vil jeg gjenta det, og du skal få det rett her.”
Åtte mennesker sto der og kikket. Hun sa, “Broder Branham, hva skal jeg si? Jeg sa, “Det er opp til deg.”

160. Der satt hennes forkrøplede søster, hennes aldrende far. Hun var fattig, hun kunne spørre om... penger. Hun kunne spørre om hva om som helst hun ønsket. Jeg sa, “Spør om hva som helst som er i ditt hjerte, hva som helst du ønsker, spør om det, og, SÅ SIER HERREN, jeg vil gjenta det, og du vil ha det.” Hun sa, “Frelse for mine to gutter. ”Jeg sa, “Du har hva du har spurt om.”

161. Venner, er dere klar over hva det var? Jeg har aldri i hele mitt liv kjent slik salvelse. Det var første gangen det ble utført på et menneskelig vesen. Det gikk forbi aristokrater, det gikk forbi alt mulig annet, og gikk til en fattig liten enkekvinne som bor oppe på åsen der. Gud visste hva hun ville spørre om. Hennes to gutter var herlig frelst i selvsamme minutt det ble talt. Om hun hadde spurt etter ti tusen dollar, så ville det blitt gitt til henne. Hva som helst hun spurte om, ville blitt gitt til henne. Jeg tror at den levende Guds Menighet beveger seg inn i en sfære som kommer til å ryste hele verden! Dette er første gang det har vert gitt til et menneskelig vesen siden dagene til Jesus fra Nasaret! “Spør om hva du vil, og det skal bli gitt til deg.” Hva enn du begjærer. Ser dere ikke at Jesu Kristi Ord blir oppfylt? Åh, det kommer til å gå i oppfyllelse ganske snart.

162. Jeg ser etter at det skal skje i dette møtet. Jeg ønsker at det skal skje nå! At den salvelsen vil treffe hele den Levende Guds Menighet, og hun vil reise seg på sine føtter som en mektig marsjerende hær. De syke vil bli helbredet ved et Ord, de blinde vil se, de døve vil høre, de døde vil bli reist opp, og Guds kraft vil ryste verden ved den Levende Guds Menighet! Vi er i prosessen av det nå. Jeg tror at det skjer snart. Jeg tror at det vil være nøyaktig på den måten. Jeg tror at det vil treffe Guds Menighet. Snart vil det begynne en vekkelse som vil ryste verden. Jeg tror det.

163. Herren Gud i Himmelen, som skapte Himmelen og jorden, hvis tjener jeg er. Jeg står nå her fremfor Deg, og Navnet til Jesus Kristus. Disse ord er sanne. Åh, vi er nære noe! Mitt hjerte venter med glede. Jeg kan ikke engang hvile på mitt hotellrom. Sist natt kunne jeg ikke sove i det hele tatt. Det har aldri forlatt meg, jeg fikk ikke sove på veien der ute, jeg sov ikke mer enn to til tre timer på natten. Jeg kan bare ikke hvile fordi jeg vet at noe er i ferd med å skje. Vår Gud kommer til å bevege Seg på senen like så sikkert som vi står her!

164. Like så sikkert som Han sa der tilbake om skjelningen i hånden, og om hjertets hemmeligheter. Han har lovet noe annet, og her er det allerede stadfestet blant folket. Folket sto der, og sist Søndag morgen, i vår kirke der i Jeffersonville, eller Søndag for en uke siden er det nå, da jeg fortalte dette. Der sto hele familien Wright og ga vitnesbyrd.
Velsignelsen har aldri forlatt det huset. De sa at de bare...det ser ikke ut som det samme stedet. Den lille kvinnen som aldri har ropt i hele sitt liv, antar jeg, siden hun var en baby. Dere kunne ha hørt henne over tre kvartaler da hun ropte til Guds pris. Og Guds kraft hadde...vi var så numne til jeg ikke kunne si noen ting. Jeg måtte gå ut av bygningen, salvet av Guds kraft. Han er Gud. Han lever.

165. Jeg føler at en stor ting er nødvendig. Den Hellige Ånd taler til meg nå. Jeg tror at vi burde ha en kveld, denne kveld, slik at vi kunne innvie oss selv. Tror dere ikke det? Er dere rede Guds Menighet? Er dere rede for en slik bevegelse? Har dere begravd enhver synd i Jesu Kristi Blod? Har dere bekjent alle deres gale ting?

166. Åh, forkynnere av Evangeliet, min kjære brødre. Jeg forteller dere sannheten, så hjelpe meg. Gud vet at det er sant. Vi ser skyggene av noe som er nær for hånden nå. Jeg vet ikke hvor, når, eller hvordan. Men jeg har fortalt dere nøyaktig Guds sannhet, og Gud vet at det er sant. Den Hellige Ånd er her nå (for å) helbrede. La oss få våre sjeler helbredet i kveld. La oss få oss selv i rette tilstand.

167. Jeg fortalte Billy å ikke gi ut noen bønnekort i kveld. Jeg ønsker ikke en bønnelinje. Jeg ønsker en innvielse. Jeg vil at denne menighet skal trekke seg så nær til Gud.
Jeg vil være så nær til Gud, slik at når vi er i dette møtet her, at det vil bryte frem gjennom denne menigheten her. Jeg sier dere, når det skjer, er Herrens komme for hånden. Fienden med deres atombomber kommer inn som en flom. Guds Ånd reiser en standard imot det konstant.

168. Husk bare, akkurat som jeg fortalte dere om...fra skjelningen, (ved) å ta hånden, til hjertets hemmelighet, hvordan de tingene ble oppfylt hver gang. Så har dette skjedd nøyaktig på samme måte det sa at det ville bli. Og det er nøyaktig med Skriftene, som det var bevist for dere å vite om hjertets hemmeligheter, hvordan Jesus så på massene og skjelnet. Han kunne fortelle folket som rørte Hans kledning, osv. Hvordan dette regnet, det sene regn, det tidlige og det sene regn ville være sammen, slik vi hadde igår. Det er nøyaktig.

169. Frykt ikke Guds Menighet. Jeg vet at dere har masser av betenkeligheter iblant dere. Dere har masser av opp og ned og alt annet, dere er fremdeles den Levende Guds Menighet. Ved Guds nåde er dere. Uansett hva dere har gjort, eller hvordan du gjorde. Gud tilgir deres synder. Han vil ha en innvielse.

170. Bileam så ned på Israel og sa, “De har gjort enhver skitten ting som de kunne gjøre.” Men han sviktet i å se at de var den Levende Guds Menighet. Der var en slagen klippe, og en kobberslange fremfor dem. En soning lå der for dem. Og enhver av dere som er døpt med den Hellige Ånd renses fra all synd i Jesu Kristi Blod! Halleluja!

171. Herrens Ånd er her nå. Det er i Herrens Navn jeg taler. Hvis noen ikke tror det, så snakk med Gud om din sykdom og finn ut. Se om det ikke er sant. (Et budskap i tunger og tydning blir gitt.) Jeg plukket opp at noen undret seg. La meg klarlegge dette. En talte, ikke for mange ord. Den andre tydet med mange ord.
Kvinnen gikk fra tydning og til profeti. Det er nøyaktig riktig. Hun talte sannheten. Amen! Den Hellige Ånd er her, den Levende Guds kraft. Syke, det er ikke nødvendig å være syk. Tror dere? Hvor er noen som er forkrøplet, plaget? Hva med deg der i rullestolen? Tror du? Du gjør?

172. Der er en mann som sitter der tilbake. Jeg ser over mot ham, han går med et rødt slips. Herrens Engel står over den mannen. Jeg kjenner ham ikke. Han har grå stær på sitt øye, det stemmer. Du er ikke herfra. Salt Lake City. Dette er din siste kveld å være her. Ønsker du å reise tilbake og være frisk? Stå opp og aksepter din helbredelse da, og tro Ham. Amen. “Dersom dere kan tro.” Ha tro til Gud.

173. Du som sitter i den rullestolen over der. Du er døende. Døden har deg overskygget med kreft. Du kan ikke leve ved å sitte der. Tror du Herren Gud, at Han er midt iblant? Stå opp på dine føtter, skyv rullestolen din tilbake og dra hjem.

174. Hva med deg her? Noen her ute? Mr. Hammond, hva med deg? Tror du at Herren Gud kan gjøre deg frisk? Du sitter der bedende, tror du at Han vil gjøre deg frisk? Hvis du gjør, tro og reis hjem, og bli frisk. Halleluja!

175. Herren Gud er i Sitt folks midte. Tror dere det? La oss alle stå opp på våre føtter. Dette er timen for Guddommelig innvielse. Hvis dere kan tro. Herren Gud krever en innvielse. Han kan ikke bryte frem på oss før vi blir så overgitt til Hans vilje, til Hans kraft. Han kan ikke bryte frem før vi har våre hjerter så renset fra synd og ting av verden, inntil den Hellige Ånd kan komme inn på oss og så omgi oss, som Han har meg rett nå.

176. Hvordan vet jeg disse ting? Det er ikke meg, det er Ham som taler. Jeg har fortalt sannheten om Ham. Noe nytt bryter frem. Vokt og se, det skjer allerede. Det vil bryte frem like så sikkert som jeg står her på denne plattform. Ja vel, vær rede for det. Ta imot Herren Gud i store velsignelser. Dere Guds Menighet, den Levende Guds Menighet, enhver av dere.

177. La oss ta denne kvelden for denne, en innvielse. En innvielse til Gud. At dere tar...dere syke mennesker, glem deres sykdom, for Himmelens Gud står her. Hvor er Han? Over dere, gjennom dere, i dere. Himmelens Gud. Ja visst er Han. Løft deres hender, hev deres røster. Innvie dere selv til Herren.

178. Herre Gud, jeg innvier meg selv. Sett meg i denne nye tjeneste Herre, at Din kraft og Din styrke og Din nåde vil salve meg med den Hellige Ånd. At Du vil innvie denne menighet, og disse ting som jeg sa om disse dyrene som Du talte inn til eksistens. Herre Gud, ta Din Menighet inn i kraft, inn til Din forvaring, og fyll med den Hellige Ånd. Å, Herre, tilgi menighetens synd. Tilgi oss for våre forskjeller Herre, og tøm ut fra det Høye dåpen i den Hellige Ånd på nytt i Ditt folk. Gi det Herre. Løft hendene deres i luften, og pris Ham. Syng en herlig pris. Innvie deg selv til Ham.

179. Mannen er ute av rullestolen og priser Gud med sin hånd opp i luften. Den mannen som var i rullestolen er ute og gir Gud pris. Halleluja! Gi Ham ære alle dere mennesker. La den Hellige Ånd ta over møtet og bære det inn til en innvielse. Hver og en av dere, grav ned i ditt eget hjerte, og ta ut alle bitre røtter. Ta ut all synd, all vantro, all mistenksomhet som dere har i ditt hjerte. Kast det ut! Gjør deg rede. Den Hellige Ånd kommer til å gjøre store ting i deres midte.

180. Herre Gud, hør bønnene til Dine barn. (De) innvier seg selv til Deg. Vi kommer troende. Vi tror Deg Herre, av hele vårt hjerte tror vi Deg. Vi omvender oss fra våre synder. Herre, tilgi meg for alle min feiltrinn. Tilgi mine forkynnerbrødre for deres feiltrinn.
Tilgi menigheten for deres feiltrinn. Herre Gud, hellige våre hjerter så dypt med kjærlighet, og med kraft og med innvielse. Finn gunst hos oss Herre. Utgyd Din kraft. Vi vil ikke gjøre noe galt. Jeg tror at hvert menneske her inne vill ha gjort den samme tingen den kvelden da det ble gitt å tale ondt til den gutten. Vi vil ikke bruke Din kraft for onde ting. Vi ville bruke den Herre, bare for Din herlighet, å helbrede Dine syke barn.

181. Å, Herre, send Din kraft. Send den på oss Herre. Ikke for vår vilje, men for Guds ære. Hedningene raser og sier, “De innbiller seg tomme ting.” Men la den Hellige Ånd ryste dette sted igjen, hvor vi er forsamlet sammen og forteller om Herren Guds Kraft. Gi det Herre. Finn gunst hos oss Herre. Tøm ut Din kraft. Vi vil ikke gjøre noe galt. Jeg tror at hvert et menneske her inne ville gjort den samme

182. La den mektige framfarende vind feie gjennom hvert hjerte, brenn ut all synd, all ugudelighet, all tvil, all frykt, og må enhver person bli en innviet hellig til Deg. Hør oss, O Herre. Må vi dra herfra med frimodighet. Må vi dra med en dyp avgjort fred i våre hjerter, med en ekte tro som vil ryste fjell, til hvor vi spør. Gi det Herre.

183. Velsign mine forkynnerbrødre. Velsign alle som er nærværende. Velsign de syke mennesker. Her helbredet Du de syke. Her er de plagede, som satt i rullestoler, de sto opp. De med krykker kastet dem på gulvet. De (som var) syke og plaget, har sine hender i luften og priser Deg. Vi elsker Deg Herre. Vi tror Deg, vi vet at Du er Gud. Vi vet at disse ting som ble spurt om. Du sa, “Når dere ber, tro at dere får hva dere spurte om, og det skal bli gitt dere.” Det er Ditt Ord Herre. Vi tror det, og våre bønner. Å, takk Herre Jesus, for Dine løfter. De er alle sanne. Det er ja og amen til hvert av dem. Hør oss Herre. Tal gjennom oss, og bruk oss til Din ære. Vi innvier oss selv til Deg. Vi innvier oss selv. Jeg innvier meg selv på nytt, over denne prekestol i kveld Herre.

184. Herre Gud, ransak meg. Dersom der er noe ondt i meg, ta det bort Herre. Hvis der er noe som Du kan bruke meg til for å hjelpe Din Menighet og Ditt folk videre for en bedre tjeneste, en bedre forståelse av Gud. Her er jeg Herre. Tal, og Din tjener vil høre. Jeg vil svare Herre. Bare tal og jeg vil gjøre hva enn Du sier for meg å gjøre. Herre Gud, må jeg finne gunst i Ditt åsyn. Ikke for egen ære. Du har prøvd det i ilden Herre, men for å hjelpe Din Menighet, og for Ditt folks skyld som er spredt utover verden nå. Må de komme sammen som en Menighet, som en enhet, som en...Må vi stå som en person i oppstandelsens kraft. Må Du utgyde Din Ånd og gaver på Din Menighet, som vil være en fremtredende ting til verden Herre. At det vil få alle mennesker til å vite hva de har gått ifra. Gi det Herre. Vi gir disse bønner til deg for svar, og tror at Du vil gjøre det. I Din Sønns Navn, Jesus Kristus, amen.
      Jeg elsker Ham,
      fordi Han først elsket meg,
Elsker dere Ham? Løft opp deres hender slik som det. Bare reis opp hendene dine og pris Ham av hele ditt hjerte. Bare gi Ham pris.
      På Golgatas tre.
      Jeg elsker Ham, (Gjør dere virkelig? Amen.)
      Fordi (fordi hva?) Han først elsket meg,
Elsker dere Ham virkelig? Løft deres hender nå og pris Ham.
      Frelse på Golgatas tre.

185. Å, er Han ikke vidunderlig? Er ikke Han prektig? Kjenner dere det som at den Hellige Ånd, Kristi Blod har vasket ditt hjerte fri fra synd? Dere kjenner det godt nå? Hvor mange har innviet sine liv på nytt til Gud? Løft deres hender. “Jeg innvier meg selv til Deg O Herre, Du er min Gud, min Frelser som Jesus Kristus. Og nå gir jeg meg selv fullstendig til Deg for Din tjeneste.”

186. La det bli slik i ditt hjerte. Jeg tror at Gud kommer til å gjøre en stor ting iblant oss. Det har allerede begynt. Og hvis det begynte som det, hva vil det bli etter at det har holdt på en liten stund? Velsignet være Herrens Navn!

187. Ja vel, la oss synge denne gode gamle menighetssangen før vi drar: “Min Tro Ser Opp Til Deg.” Det er hvor vi står. Det er den eneste ting som vil flytte et fjell. Det er når Gud har salvet deg til en slik tro at det ikke kan svikte. Min Tro Ser Opp Til Deg. La oss synge den nå, med våre øyne, våre hender, og våre hjerter løftet til Gud. Alle sammen nå:
      Min tro ser opp til Deg, Du Lam fra Golgata,
      Guddommelige Frelser, hør meg nå mens jeg
      ber. Ta bort all min synd, Å la meg fra denne
      dag fullt ut være Din!
La oss bøye våre hoder,
      I livets mørke labyrint jeg treder (på feltet)
      Og sorg omkring meg spredes, Vær Du min
      Leder; Byd mørke å bli til dag, tørk sorgens
      tårer bort, La meg aldri komme bort fra Din side...